Ole Michael Selberg
Hvorfor ble bokmålet
reformert i 1981?
(Trykt i Språknytt, 1997, nr. 1, ss.
21—23)
I en artikkel skrevet for et nordisk
publikum drøftet Einar Lundeby i 1954 bl.a. hunkjønnsformenes status i norsk,
og beklaget at norsk språknormering var nødt til fjerne seg fra dansk og svensk
på dette punkt: «Det fører ikke fram her å resonnere språksystematisk over hva
som er mest rasjonelt; en er nødt til å bøye seg for den faktiske språktilstand.»
Slik kunne man — med full rett! — uttrykke seg hvis man så folkemålet,
dvs. dialektene, som det egentlige nasjonalspråk i Norge. I landets dominerende
skriftspråk var derimot «den faktiske språktilstand» i 1954 slik at det krevdes
et iherdig og måbevisst språkstrev for å få avskaffet de tradisjonelle felleskjønnsformene.
Av en gransking av språkbruken i ti romaner utgitt i 1957 fremgår at bare én av
de ti forfatterne brukte hunkjønnsformer i noen særlig utstrekning (Egil
Pettersen, Språknormering og forfatterne, 1993)
Myndighetene bøyde seg for «den faktiske
språktilstand» i folkemålet da de i 1917 innførte hunkjønn i riksmålets
substantivbøyning — men gjennomgående lot de nye hunkjønnsformene være
valgfrie. De bøyde seg enda mer da de bare et snes år senere, i 1938, gjorde en
stor del av 1917-rettskrivningens valgfrie hunkjønnsformer obligatoriske,
til tross for at forventningen om at disse og andre folkemålsformer frivillig
ville bli tatt i bruk av de skrivende så snart de ble tillatt, på ingen måte
var blitt innfridd.
Reaksjonen mot 1938-rettskrivningen ble
forsinket av krigen, men satte inn med full tyngde mot slutten av 1940-tallet,
bl.a. med organisert motstand mot det radikale språket i skolebøkene («Foreldrebevegelsen
i språksaken»). Hele tiåret 1950—1959 var preget av bitter strid mellom
tilhengere og motstandere av den styrte språklige tilnærmingen på «norsk folkmåls
grunn». Konflikten hardnet til da myndighetene i 1951 opprettet Norsk språkråd,
mens man på riksmålshold stiftet «Foreldreaksjonen mot samnorsk». I 1952 utkom
første utgave av Riksmålsforbundets ordliste, som straks ble tatt i bruk av størsteparten
av den konservative presse, og i 1953 fikk den nå reetablerte uoffisielle riksmålsnormen
sin normeringsinstans i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Forliket i
1954 mellom myndighetene og «Foreldrebevegelsen i språksaken», som innebar at døren
igjen ble åpnet for lærebøker med moderate former, dempet ikke motsetningene i
nevneverdig grad. Et vitnesbyrd om hvor steilt frontene stod mot hverandre, var
to «appeller» som i mai—juni 1955 ble trykt i Oslo-avisene. I den første gav
122 kjente kvinner og menn sin støtte til den offisielle språkpolitikken; i den
andre (som var et svar på den første) anklaget 213 likeledes kjente navn
myndighetene for å tvangsdirigere språket. Den nye læreboknormalen, som ble
tatt i bruk i 1959, brakte ingen merkbar avspenning. Istedenfor å komme
motstanderne av den forserte tilnærmingen i møte degraderte den en rekke
alminnelige moderate former (f.eks. ‘sen’, ‘mel’, ‘gulv’, ‘lyve’) til
sideformer, men opprettholdt ellers en så utstrakt valgfrihet at den — i likhet
med rettskrivningen av 1938 — falt fra hverandre i en radikal og en moderat
variant.
Sigurd Hoel hadde alt i 1952 skrevet: «Arbeiderpartiet
trenger ikke noe annet og mere enn det at Foreldreaksjonen viser seg å være en
virkelig folkebevegelse, før det endrer signaler […]» («Frihet eller tvang i
sprogsaken»). Den gamle radikaler fikk rett — selv om det skulle gå tolv år før
motstanden mot tilnærmingspolitikken og mangelen på samsvar mellom den
offisielle rettskrivning og normal skriftlig språkbruk var blitt en slik
belastning at regjeringen måtte foreta seg noe. I januar 1964 nedsatte den en
komité, under ledelse av professor Hans Vogt, med det mandat «å ta opp til drøfting
heile språksituasjonen i landet og gjera framlegg om tiltak som komiteen meiner
kan tene til å ta vare på og utvikle vårt norske språkarv». I sin innstilling,
avgitt i 1966, pekte komiteen på det prinsipielt uheldige i at former «som både
har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra
den offisielle rettskrivning», og konkluderte med å anbefale at Norsk språknemnd
ble erstattet med et råd for språkvern og språkdyrking «på fritt grunnlag».
Myndighetene fulgte anbefalingen. Det nye normeringsorganet, som fikk navnet
Norsk språkråd, ble opprettet i 1971, og trådte sammen året etter. I motsetning
til sin forgjenger, Språknemnda, var det ikke programforpliktet til å drive
tilnærmingsstrev; det skulle bare «støtte opp om utviklingstendenser som på
lengre sikt fører målformene nærmere sammen», og samtidig «verne om den
kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer». I tillit til de
signaler myndighetene hadde gitt om en språkpolitisk kursendring, lot også
riksmålsfløyen seg representere i det nye rådet, som i 1973 nedsatte et særutvalg
til å arbeide med spørsmålet om en revisjon av bokmålet.
Einar Haugen tolker i sin bok Riksspråk
og folkemål. Norsk språkpolitikk i det 20. århundre (1968), som utkom kort
tid etter at Vogt-komiteen hadde offentliggjort sin innstilling, komiteens
understrekning av det uheldige i å forby tradisjonelle, fremdeles levende former
som et tilsagn til riksmålsbevegelsen om en utvidelse av læreboknormalen «så at
tradisjonelle riksmålsformer blir tillatt» (s. 232). Også riksmålsfolk synes å
ha forstått komiteens formulering som et løfte om riksmålet skulle inkluderes i
det språk som var bokmålsseksjonens emne. Da særutvalget tok fatt på sin
gjennomgåelse av rettskrivningen, viste det seg imidlertid at riksmålsrepresentantene
var temmelig alene om en slik oppfatning.
Innholdet i det nye, «liberaliserte» bokmålet
ble i hovedsak avgjort på Språkrådets årsmøte 26.—27. januar 1979. Bokmålsseksjonens
medlemmer stemte først over et forslag fra Trygve Bull om å innlemme hele
riksmålsrettskrivningen, på fem ord nær, i den offisielle normal. Etter at
denne løsningen var forkastet med 11 mot 10 stemmer, ble det isteden votert
over enkeltord. Sluttresultatet ble dermed summen av en lang rekke
avstemninger, hvor utfallet til dels bar sterkt preg av tilfeldighet. Mens
f.eks. ‘rede’ og ‘dugg’ ble godtatt med 11 stemmer mot 10, ble ‘syv’ og ‘sne’
forkastet med samme stemmetall. Mange riksmålsformer ble overhodet ikke lagt
frem for rådet til avstemning.
De endringer årsmøtet vedtok, innebar at
motsetningen mellom bokmålsnormalen og utbredt skriftlig språkbruk ble
betydelig redusert — men ikke eliminert. Det «liberaliserte» bokmålet avvek
fortsatt fra normale standardspråk på to viktige punkter: (1) det inkluderte
en rekke folkelige former uten (godt) grunnlag i skrifttradisjon og standardspråk;
(2) det ekskluderte en rekke former som hadde et slikt grunnlag. Mens
‘klokka sju’ før hadde vært det eneste riktige, ble det nå også tillatt å
skrive ‘klokken sju’, men derimot ikke ‘klokken syv’ eller ‘til syvende og
sist’ — til tross for at det fremdeles skulle være full adgang til å skrive om
‘grøne tynner’ istedenfor ‘grønne tønner’, også i lærebøkene.
Språkrådets liberaliseringsvedtak utløste
sterke reaksjoner fra tilhengerne av tilnærmingspolitikken. Bl.a. sendte 49 lærere
i norsk språk ved universiteter og høyskoler et brev til departementet, der de
protesterte mot de fleste av de foreslåtte endringene. Aksjonen avfødte et «motbrev»
fra 160 vitenskapelige tjenestemenn ved samtlige norske universiteter, som støttet
språkrådsvedtaket.
Den 1. juni 1981 vedtok Stortinget
enstemmig Språkrådets forslag til ny offisiell rettskrivning for bokmål.
Myndighetene hadde nok en gang bøyd seg for «den faktiske språktilstand» —
denne gang ikke i folkemålet, men i det dominerende skriftspråk! Etter i en årrekke
å ha tegnet skriftspråkskartet slik den mente det burde være, i håp om
at terrenget ville følge etter, ble den statlige normeringen omsider nødt til å
tilpasse kartet til terrenget — iallfall et stykke på vei.
Når bokmålet i 1981 gjeninnførte en mengde
tradisjonelle, men fremdeles fullt levende former, skyldtes det først og fremst
at 1938-rettskrivningen hadde tatt på forskudd en utvikling som uteble. For å
fremskynde nasjonens språklige samling hadde den normert foregripende,
dvs. i strid med dominerende skriftlig språkbruk, uten å bry seg om at «for å
bli godkjent som skriftlig norm må et uttrykk være i alminnelig bruk hos de
skrivevante» (Finn-Erik Vinje). Da spriket mellom de offisielle
rettskrivningsreglene og faktisk skriftlig språkbruk etter hvert gjorde det
klart at forsøket på å forsere en sammensmelting mellom bokmål og nynorsk hadde
mislykkes, var det bare et tidsspørsmål når rettskrivningen måtte endres.
At liberaliseringen også skapte større
samsvar mellom den offisielle rettskrivningen og det talte riksmål, er i denne
sammenheng av underordnet betydning. Det beror på en misforståelse når det i en
språkhistorie for den videregående skolen hevdes at 81-reformen hadde «same
grunnlag som den første språkreforma i vårt hundreår: Skriftspråket skulle
rette seg etter det ‘danna’ talemålet i samtida.» (A. Torp, B. H. Dahl, I.
Lundeby, Språklinjer, 1991, s. 146).